Den gamle kirka på Kirkvollen
Den første kirka i Tydal lå ikke på Aune, der dagens kirke har stått i over 300 år. I stedet lå den åtte kilometer lenger sørøst, på Kirkvollen. Den gangen bodde folk flest langs Tya, og derfor ble Kirkvollen et naturlig samlingspunkt i bygda.
Vi vet lite om hvordan den eldste kirka så ut. Det finnes ingen skriftlige kilder, og bare noen få gjenstander kan knyttes direkte til den. Likevel peker flere spor i samme retning. Alt tyder på at kirka var en stavkirke, og at folk bygde den rundt år 1200, midt i ei urolig tid preget av borgerkriger.
I lang tid visste ingen nøyaktig hvor kirka hadde stått. Først i 1983 fant man svaret. Da dukket grunnmuren opp, rett under torva. Muren bestod av flate steiner lagt i en sammenhengende firkant. Den målte omtrent 7,5 x 6,5 meter. Dermed var kirka bare rundt 50 kvadratmeter stor, og det ga trolig plass til 70–80 mennesker. Representanter fra Riksantikvaren dokumenterte funnet, og etterpå la man torva tilbake. Senere fikk stedet offisiell fredning, og i dag markerer synlige steiner hvert hjørne av muren.
Rundt kirketufta kan du fortsatt se den gamle kirkegården. Terrenget bølger svakt, og ujevnhetene avslører hvor gravene lå. Under arbeid på gården i 1938 fant man en hodeskalle litt utenfor dagens markerte område. Derfor tror vi at kirkegården en gang var større enn den ser ut i dag.
Ornamenter
To rikt utskårne ornamenter i tre gir oss et viktig holdepunkt. I dag står de i våpenhuset i Tydal kirke på Aune. Fagfolk har datert dem til overgangen mellom romansk og gotisk stil, altså omkring år 1200. Den ene har til og med runetegn. Nettopp derfor mener vi at disse vangene en gang prydet Kirkvollskirka.
Gravstein
Én gravstein har overlevd. Den består av en tynn tilhugget helle med inskripsjonen:
O. P. S. ANO 1664.
Denne steinen markerer trolig grava til Ole Pedersen fra Kirkvollen. Han står oppført i skattelister fra både 1629 og 1645. Ifølge bygdeboka døde han da et høylass veltet over ham i Fossbakkene.
Kirkedør
På Kirkvollen oppbevarer man også ei lita dør som tradisjonen knytter til kirka. Hengslene og låsen i jern virker usedvanlig forseggjorte. Døra måler rundt én meter i høyden og 82 centimeter i bredden. To tilhogde fjøler med labanker holder konstruksjonen sammen. Dendrokronologiske undersøkelser viser at treverket har sin innerste årring fra 1578, og dermed gir døra oss et konkret tidsvitne fra kirkas siste århundrer.
Sødal Nordre
Et annet spennende minne dukker opp på Sødal Nordre i Brekken. Der har de en utskåret trehane, malt i rødt og grønt. Den kan dreies rundt en jernstang og skal ifølge tradisjonen stamme fra Kirkvollskirka. Hanen fungerer som et kjent kristent symbol, både knyttet til Peters fornektelse og til årvåkenhet på kirkespir. I tillegg fantes det tidligere en forgylt engel i tre på Sødal. Derfor styrker disse gjenstandene teorien om at flere figurer har kommet fra gammelt kirkeinteriør. Kanskje flyttet hanen dit rundt 1770, da to søstre fra Stuedal giftet seg inn på Sødal og Kirkvollen. Slik fulgte både gaver og arv slektsbåndene.
Mynt
Samtidig som folk avdekket grunnmuren i 1983, fant de også en gammel mynt. Fagfolk undersøkte den og slo fast at den ble preget i Flandern mellom 1200 og 1300. I dag ligger mynten på Tydal Museum.
Hvorfor falt kirka ned?
Kirka på Kirkvollen tjente bygda i rundt 500 år. Mot slutten ble den så forfallen at presten ofte holdt gudstjeneste utendørs om sommeren. Den siste presten der het Kristen Jensen Bloch.
Det fortelles også at presten aldri lot kirkeklokkene ringe før Jo Rote og Håkkå Skørbergåsa enten hadde kommet fram, eller i det minste kunne høres. De bodde ytterst i hver sin ende av bygda, og begge hadde over to mil å gå.
Selv tror vi at kirka ikke ble vedlikeholdt etter at svartedauen hadde herja. Det tok lang tid å bygge opp igjen befolkningen og kirka ble ikke prioritert og stod til den ramla ned.
Minnestein
I dag står det en minnestein på stedet der kirka en gang lå. Den bærer denne inskripsjonen:
Her stod kirke fra ca. år 1200–1695.
Da steinen ble avduket i forbindelse med vigslingen av Stuedal kapell, holdt biskop Fjellbu tale, og mange møtte fram for å markere minnene etter den første kirka i Tydal.
Slik lever Kirkvollskirka videre – i steiner under torva, i utskårne ornamenter, i gamle sagn og i stillheten på kirkegården.
