Den første kirka i Tydal stod på Kirkvollen
Det er 8 km sørøstover i dalen fra den kirka som nå har stått på Aune i 300 år. Vi vet lite om den eldste kirka.
Skriftlige kilder er ikke kjent, og få oppbevarte gjenstander kan med sikkerhet føres tilbake til den. To rikt utskårne ornamenter i tre, som idag finnes i våpenhuset ved Tydal kirke, tror en med sikkerhet stammer fra Kirkvollskirka. Det er gjennombrudte ornamenter i en stilart som fagfolk har tidfestet til overgangsperioden mellom romansk og gotisk stil, – altså omkring år 1200. Dermed tror man kirka ble bygd i denne tida, trolig som stavkirke.
Den nøyaktige plassen hvor kirka stod, har vært ukjent fram til 1983, da grunnmuren ble oppdaget. Muren består av flate stener i en sammenhengende firkant like under torva. Riksantikvarens representant foretok sine registreringer, og torva ble lagt over igjen. Ved hvert hjørne ble plassert en synbar sten. Den avdekka muren viste at kirkas størrelse var 7,5×6,5 meter, – ca 50 kvm, som anslagsvis kunne gi plass til 70-80 personer. Tilbygg av kor eller sakristi er det ikke funnet spor etter, men det er hittil heller ikke gjort grundige undersøkelser. Etter Riksantikvarens registreringer fikk stedet offisiell fredning.
Kirkegården er klart synbar med sine ujevnheter etter gravene. Under bygging på garden i 1938 ble det funnet en hodeskalle litt utenfor den markerte kirkegården, noe som tyder på at den har vært større enn det som vises idag. En gravsten finnes oppbevart. Det er en ganske tynn tilhugget helle med innhugget inskripsjon: O. P. S. ANNO 1664. Det heter at det skal være gravsten over den siste fra garden Kirkvollen som ble gravlagt her. Ifølge bygdeboka het brukeren på Kirkvollen Ole Pedersen, etter en skatteliste i 1629, og etter koppskattelista i 1645. Det fortelles at han omkom ved at et høylass veltet over ham i Fossbakkene.
På Kirkvollen er det også oppbevart ei dør som tradisjonen forteller skal være kirkedøra. Hengsler og lås av jern er spesielt forseggjort. Den er ca. én meter høy og 0,82 m bred og er gjort av to tilhogne fjøler med to labanker.
På Sødal Nordre i Brekken finnes en utskåret hane i tre, som det fortelles skal stamme fra gammelkirka i Tydal. Den er i 3-dimensjonal figur, fint formet og malt rød- og grønnspraglet. Slik den nå står, kan den dreies rundt en jernstang over peishylla. En teori om hvordan hanen kan være kommet til Sødal finnes også. Rundt 1770 ble søstrene Ragnhild og Anne Eriksdatter Stuedal gift med henholdsvis Lars Henningsen Sødal og Henning Saxesen Kirkvold. Her ble et slektskapsforhold med mulighet for utveksling av gaver og arv.
Hanen er velkjent fra kristent symbolspråk, for eksempel med tilknytning til “petershanen” fra yppersteprestens gård, eller som årvåkenhet fra kirkespiret. – På Sødal fantes tidligere også en utskåren og forgylt engel, noe som bestyrker tradisjonen om forbindelse tilbake til gammelt kirkeinteriør.
Samtidig med oppdagelsen av kirkas grunnmur, i 1983, ble det funnet en gammel mynt. Faglig undersøkelse viste at den var preget i Flandern mellom år 1200 og 1300. Den finnes idag på Tydal Museum.
Fra heftet: Tydal Kirke 300 år 1696 – 1996 skrevet av Per Kirkvold
Gudshusene i Tydal
Det er absolutt sikkert at den første kjerke i Tydal stod på Kirkvollen. Mesteparten av folket var på den tid bosatt oppover langs Tya, så Kirkvollen var et naturlig sentrum. Det er ikke mye en vet om denne kjerka. Men de sakkyndige på området samstemmer i uttalelsene om at det har vært en stavkjerke og at den er oppført omkring år 1200, altså i den urolige tida som i historiebøkene bærer som overskrift “Borgerkrigene 1130-1240”. Denne slutning er de kommet til på grunnlag av de to vakkert utskårne vanger som ble flyttet fra gamlekjerka til den nye på Aune og har vært plassert en på hver side av koret. Nå står de i våpenhuset. Runetegn fins på den ene.
Hvordan det gamle gudshus så ut, vet en lite om, bare at grunnmuren var 12 alen i firkant. Novstenene lå på plass til omkring 1870. Gravplassen kan ennå tydelig sees, og en gravsten oppbevares på Kirkvollen. Den har innskriften 0 P S Anno 1664, og har ligget på grava til Ole Pedersen Kirkvold som er nevnt i skattemanntall for 1645. Han var da enkemann med en sønn og en datter. Det heter at denne Ole Pedersen omkom under høykjøring i Fossbakkene. Høylasset veltet over ham.
På Kirkvollen er oppbevart ei lita dør som skal skrive seg fra gamlekjerka, og på bygdemuseet fins ei utskåren rosemalt fjøl som også skal skrive seg derfra. En lysestake fra 1602, som Jon Næsvold gav til Stuedal kapell ved vigsling av kapellet i 1957, skal etter hva tradisjonen sier, ha vært brukt i gamlekjerka.
Hvor mange årlige gudstjenester det var før reformatsen i 1589 da det ble forordnet 4 – vet en ikke.
Det er ellers lite tradisjon i forbindelse med gudshuset på Kirkvollen. Dog fortelles det at presten aldri lot samringe før Jo Rote og Håkkå Skørbergåsa var kommet, eller bjølleklangen deres hørtes. De var øverste og nederste beboer i bygda og hadde hver sin gode 2 mils vei til kjerka.
Etter å ha gjort tjeneste i omlag 500 år, var kjerka helt falleferdig. Det fortelles at sommers tid holdt presten gjerne forretningen ute, så galt var det. Den siste forrettende prest der var Kristen Jensen Bloch.
I forbindelse med vigslingen av Stuedal kapell ble holdt en minne- høytidelighet på det gamle kjerkestedet. Det ble da avduket en minnesten med denne innskrift: Her stod kirke fra ca. år 1200-1695. Biskop Fjellbu talte, og svært mye folk var til stede.
Fra: Tydalsboka utgitt i 1972 av Tydal kommune
Tydal kirke fra 1690
……………………..
Den mindre klokken har inskripsjonen: ”Jasper Moer me fecit Matheus est Nomen meum 1527”. Den er altså et par hundre år eldre enn den første og har vært brukt i stavkirken på Kirkvollen. Dette er dog ikke sikkert. Bygdetradisjonen sier at den har vært i et slott i København. Den bærer merker etter hammerslag utvendig, hvilket gjør det sannsynlig at den har hørt hjemme i et klokkeverk engang. Men det var jo over 160 år fra den klokken blev støpt til kirken på Aune blev innviet.
Fra: Artikkel i avis klippet ut av Jon Næsvold
